mandag 25. mai 2009

Finnes det en lærerprofesjonalitet?




















Hva kjennetegner en profesjon? SNL definerer det slik: "profesjon, yrke som man er faglært i." Ut i fra denne definisjonen kan man helt klart si at det finnes en lærerprofesjon.

Men det finnes også en utvidet definisjon av profesjon. Nettstedet for informasjon om profesjoner, ForPro definerer det slik:

Kunnskapsinnholdet for profesjoner varierer, men et mulig skille går mellom faglig ekspertise, verdi/moral og normer for kollegialitet. Vi forventer at en profesjonell kunnskapsarbeider både skal være faglig sterk, ha evne til refleksjon over handling og i handling (Irgens 2007:40). Vi forventer også at profesjonelle skal ha evne til improvisasjon og innovasjon (smst: 43-44).

Idealtypisk skal profesjonsutdanning sikre fremtidige kunnskapsprodusenter og kunnskapsbærere. Den skal gi fremtidens ledere og fremtidens endringsagenter. Profesjonsutdanningen skal også utdanne fremtidens samfunnsborgere. Demokratidiskursen, som ser høgre utdanning som et instrument for å utdanne demokratisk innstilte borgere hevdes å gradvis bli utkonkurrert av en effektivitetsdiskurs i bevegelsen fra et sosialdemokratisk velferdssamfunn mot et ny-liberalt dominert markedssamfunn. Slik blir New Public Management tydeligere og tydeligere i offentligs styringstenkning (Leif Moos 2006: 329).

På ForPros sider er Allmennlærerutdanningen, Pedagogiske fag og Praktisk-Pedagogiske fag listet opp som slike profesjonsutdanninger. Ut i fra denne definisjonen kan man også gå ut i fra at det finnes en lærerprofesjonalitet.

Likevel. Skolen synes å være den institusjonen i samfunnet som angripes fra flest hold når det gjelder hvordan den skal drives. Senest er det Frp som har vedtatt på landsmøtet sitt at foreldre skal få flertall i skolenes driftsstyrer, og slik kunne ansette og avskjedige ledere og lærere. De skal også kunne bestemme hvilken pedagogisk plattform skolen skal ha. Hvordan kan Frp vedta dette? Finnes det ikke en lærerprofesjonalitet likevel?

Ut i fra dette vedtaket kan man svare, nei. For hvis det finnes en lærerprofesjonalitet, så vil det ikke være aktuelt å blande inn lekfolk i avgjørelser som ellers lærere og skolens ledere normalt sett ville ta.

Ta et annet yrke som er en ansett profesjon som eksempel. legeyrket. Vil det være aktuelt for Frp eller et annet parti å vedta at pårørende skal være i overtall i styret til et helseforetak, for eksempel det lokale sykehjemmet, der de skal bestemme hvilke sykepleiere og leger som skal ansettes og avskjediges, og hvordan behandlingen av brukerne skal utføres? Det tror jeg neppe.

Og det er kanskje ikke så rart at Frp ikke ser på læreryrket som en profesjon. For skolen og lærerrollen har utviklet seg de senere årene. Det er lang tilbake til 50-årenes lærer som vi bukket for når vi møtte ham på gaten.

Det er tvil til og med i lærernes egne rekker om hva lærerprofesjonaliteten er. I tidsskriftet "Bedre skole" 0109 er det publisert flere artikler som tar for seg nettopp dette. Gunn Imsens bidrag "Lærerenes profesjonalitet og nye styringsregimer" peker ut 80 -tallet som et tidsskille for læreren som profesjon:

En ny type profesjonsutøvere med bakgrunn i økonomi og organisasjonsutvikling fylte opp i stats- og kommuneforvaltningen. Lærerne mistet mye anseelse. Lønna sakket akterut, noe som var særlig følbart i oljefylket Rogaland, og du var i en periode ansett som mindre begavet om du bega deg inn i læreryrket. Lærernes hegemoni som kunnskapsbærere ble gradvis redusert– den store utdanningseksplosjonen medførte at mange unge foreldre hadde bedre utdanning enn lærerne.

Jon Hustads artikkel i Dag og Tid er et par år gammel, men skisserer godt noe av det samme, her med lektorene som eksempel:

Lektor i Volda
Då kan vi taka ein tur attende til Volda og det som ein gong var Volda landsgymnas. I 1950- og 1960-åra kom den skulen gong etter gong på karakterstatistikken som eit av dei beste gymnasa i landet. Langt dei fleste av lærarane var lektorar. I 1975 vart Volda gymnas, på line med alle andre gymnas i landet, avskipa. Vi fekk den vidaregåande skulen, allmennfagleg line. Løna for lektorane hadde lenge vore på veg ned jamført med industriarbeidarar. Likevel: I 1975 tente ein lektor 55 prosent meir enn ein gjennomsnittleg industriarbeidar, i 1995 var lønspåslaget kome under 20 prosent.

Av dei lærarane som vart tilsette på gymnasa i byrjinga av 1970-åra, hadde over 70 prosent hovudfag. I 1970-åra fekk allmenn­fagleg vidaregåande òg samfunnsfagleg line i tillegg til real- og språkline. Frå slutten av 1980-åra har tala på nye lærarar med hovudfag lege på drygt 20 prosent. Dei fleste med hovudfag har samfunnsfagleg hovudfag (den billegaste utdaninga for det offentlege å finansiera). I røynda har det knapt vorte rekruttert realistar med hovudfag dei seinaste 25 åra. No har ein lektor ei lægre livsløn enn ein person med treårig vidaregåande utdaning. I dag er det få som talar om den høge kvaliteten ved Volda vidaregåande.

Mistet lærerne grep om skolen og sin profesjonalitet fordi andre fikk høyere utdannelse og derfor brått kunne mer eller like mye som læreren? Fordi det brått ble stilt høyere krav av foreldrene til hva skolen skulle være og hva man skulle lære der? Eller var det lønnen som er utslagsgivende? Hva med de nye oppgavene og reformene som har endret skolens rolle og innhold betraktelig? Dette er komplisert, og jeg har ikke svaret.

Og der er vi vel i dag. Politikerne vil mye for skolen. Foreldrene vil det beste for barna sine. Og slik må det være. Men i stedet for å fjerne ansvaret fra læreren og skolelederen, slik som Frp tydelig gjør det i sitt landsmøtevedtak, så bør man konsentrere seg om å gjøre profesjonen mer solid.

Man bør kvalitetssikre allemennlærerutdanningen og faglærerutdanningene og utvikle egne kvalitetsnormer for lærerprofesjonen. Det burde også vedtas hva en lærer er og ikke er. De senere årene har skolen blitt fylt med mer og mer innhold uten at noe annet har blitt tatt ut. Dette gjør det svært vanskelig for læreren å vite hva det er han/hun skal gjøre. Skal man være veileder? Skal man kun undervise? Skal man være reservemamma/pappa? Skal man være sosialarbeider? Skal man være aktivitør? Skal man være sekretær? Skal man være akrivmedarbeider? Skal man være bibliotekar? Skal man være skoleutvikler? Skal man være vaktmester? Slik kan man holde på. Poenget? Basis for en profesjon er at man vet hvilke arbeidsoppgaver det er man skal forholde seg til.

I tillegg bør lønnen økes til et nivå som gjør læreryrket like attraktivt som andre profesjoner - slik som ingeniør, lege og psykolog foreksempel. Slik kan man sikre seg at kvalifiserte søkere ønsker å bli lærere, og slik forhindrer man forhåpentligvis at foreldrene må ta over ansvaret for skolene.


Gi Kudos til denne saken!

3 kommentarer:

  1. Lønn betyr ikke alt, men den er viktig da skolen konkurrerer med andre arbeidsplasser om de samme menneskene.

    Selv var jeg en av få høyt utdannede lektorer i realfag på den skolen jeg tidligere jobbet. På sitt beste er skolen en kjempespennende arbeidsplass, men etter noen år der var jeg utbrent. Jeg fikk gode resultater spesielt innenfor programfagene, men til slutt fikk jeg nok av manglende respekt for min profesjon fra foreldre, media og ikke minst politikere.

    Jeg doblet lønnen min da jeg gikk over i det private næringslivet og har fått mere fritid. Iblant savner jeg kontakten med elevene som i mange tilfeller var veldig givende, men jeg orket ikke mere.

    Det som er synd er at lektorer (spesielt i realfag) blir motarbeidet også fra egne rekker. Høy utdanning blir ikke verdsatt i skolen. Lærerorganisasjoner jobber først og fremst for allmennlæreren. Det er skoler og rektorer som helst vil ha allmennlærere fordi de er (litt) billigere i drift og enklere å styre. Og for realister er det vanlig å bli tildels overkjørt av filologer selv når det er snakk om realfag.

    SvarSlett
  2. At foreldre driver ansettelsesprossen og påvirker skolens pedagogiske fokus er ikke annerledes enn at folkevalgte setter fokus og prioriteringer i samfunnet. I begge tilfelle skjer det i samråd med folk som kan faget, enten det er statsråder eller de ansatte på skolen.

    Det eneste som skjer er at makten flyttes fra byråkaratisk ledelse og over til demokratisk ledelse ved et utvalg foreldre i spissen. I tillegg vil det bli mulig å bli kvitt dårligere lærere.

    I dag er det alt for mange historier ute å går om den elendige læreren som er umulig å bli kvitt fordi han har skoleledelsens støtte. Og jeg vet selv at noen av disse er sanne.

    Jeg skjønner at tanken er ny og skremmende, men forsøk en positiv tilnærming til den og se på muligheten i stedet for å bare være negativ og lete etter problemer.

    Grunnen til at jeg mener du har en negativ tilnærming er hele argumentet rundt profesjon, når det tross alt er vanlig over alt ellers i samfunnen at ansettelser ikke skjer av fagpersoner, men av ledelse i samråd med fagpersoner. Altså akkurat slik det vil bli med FrP sitt forslag, bare at ledelse som sagt ikke er byråkatisk med demokratisk dominert.

    SvarSlett
  3. Olav - veldig trist at realister som deg så fort blir utbrent i skolen. Forstår også hva du mener at realister blir overkjørt av filologer. Er filolog selv, og ser vel at mange av oss har en lei tendens til å definere konsensus på lærerværelset.

    Ukorrigert - jeg er dundrende uenig med deg. Husk at foreldre i dag er i flertall i skolenes driftsstyrer og slik har påvirkningskraft. Slik bør det være. Men det går for langt hvis foreldrene skal bestemme ansettelser og avskjedigelser. Her er det rektor sammen med ansatterepresentanter i MBU som avgjør. Det er de som sitter med fagkompetansen, og slik skal og bør ha siste ordet. Det er i allefall min mening.

    SvarSlett