mandag 18. mai 2009

Småbarnsforeldersyndromet.














Jeg lider ikke av mye. Tidligere hadde jeg migrene, heldigvis forsvant elendigheten da vårt første barn kom til verden. Jeg hadde også tilløp til panikkangst som ung student, jeg tror det var løsrivelsen hjemmefra og eksamensspøkelset som utløste det. Heldigvis har jeg aldri hatt det siden. Allergi har jeg hatt siden jeg var tre år gammel. Skikkelig ufyselig pollenallergi. Røde øyne, sår hals, tungt hode, kløende nese og ører,spontanreaksjon mot nøtter og frukt, the works. Selv dette har mildnet med årene.

Så jeg regner meg for rimelig heldig. Likevel, hvis jeg skal fremme noe jeg mener jeg lider av, så må det være småbarnsforeldersyndromet. Hvordan arter dette seg?

- Konstant tretthet
- Konstant engstelse (for at noe skal skje med barna)
- Konstant på etterskudd
- Konstant dårlig samvittighet for alt man ikke får gjort

Det er sikkert flere symptomer også. Men disse er mest markante. Syndromet er stor sett ufarlig, men er potensiellt en tikkende bombe.

Da vår første sønn kom til verden var jeg så usigelig trøtt. Pjokken trengte melk både fra meg og flaske, og sov ikke like mye som vi voksne skulle ønske. Så var det en morgen at jeg holdt på å koke ren noen flasker og brystpumpa, veslegutten sov på verandaen og mannen på soverommet med lukket dør. Jeg la meg så vidt på sofaen og ventet på at flaskene slulle bli rene. Så skjedde det som ikke burde skje. Jeg sovnet! Rett og slett.

Da jeg våknet, jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde sovet, var det av en stikkende lukt i nesa. Det svei i øynene. Jeg våknet brått. Det var helt grått i stua. Det svei langt nedover halsen. Jeg reagerte lynraskt. Jeg løp ut på kjøkkenet rev kjelen med svartsvidd plastikk av varmen, og fikk opp alle vinduene på vidt gap. Utgangsdøra også. Hjertet gikk som et ekspresstog i brystet på meg. "Veslegutten hvordan går det med han" tenkte jeg. og "Mannen, jeg må vekke ham!"
Veslegutten sov søtt på verandaen. Han hadde ikke merket noe. Luften på soverommet var også ren, og Mannen sov sin søteste søvn. Og brannalarmen, hvorfor hørte ikke den fra seg? Det var jo mørkegrått i rommet? Dette fikk vi aldri rede på.

Jeg ringte pliktoppfyllende til Oslo brannvesen. Ikke 110, men med lokalnummeret. Hva skulle jeg gjøre, lurte jeg på? Jo da, brannvesenet sendte en brannbil,to politibiler samt sykebil opp til blokka. Noe i overkant kanskje? Jeg ble anmeldt for uaktsomhet, (heldigvis frikjent pga småbarnforeldersyndromet - senere) og måtte til undersøkelse via ambulanse til legevakta.

Det endte godt. Heldigvis. Men eksemplet viser at dette syndromet kan gi alvorlige følger.
Heldigvis finnes det god medisin. Søvn og egenpleie. En god dose omsorg pleier også å hjelpe.

Jeg fødte vår nummer to for1 1/2 år siden. Første uka tilbake på jobb ble jeg møtt av en kollega. Hvordan går det? Trøtt ser jeg? Joda, jeg måtte medgi det. Var det så synlig? Ja, det var lett å se, mente hun. Alle småbarnsforeldre har det samme draget over ansiktet, kunne hun bekrefte.
Draget? Joda, slik var det. Dere har et slikt drag alle sammen, litt fraværende og dradd liksom.

Jeg undrer på om det finnes drag for folk i andre ståsteder i livet? For forståsegpåere over 60, kanskje? Uansett, jeg gleder meg til minsten bestemmer seg for å sove hele netter...

Gi Kudos til denne saken!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar