fredag 3. juli 2009

Ikke lett å handle rett.



















Det er ikke lett å være forbruker i dag. Du skal være på vakt. Veldig på vakt. Du skal ikke ta noe for god fisk. I alle fall ikke fisk. Det forsto jeg fort da jeg tok meg en tur i artsdatabasens rødlistebase. Rødlista for fisk inneholdt fisk og skalldyr som jeg daglig møter i fiskedisken. Mest kjente for oss alle er vel kysttorsk, kveite, uer og scampi.

Det er sjelden jeg blir overrasket, men her må jeg si at jeg ble det. Som forbruker tar jeg jo for god fisk(!) at butikkene har rent fiskemel i posen. Det vil si at de ikke selger utrydningstruet fisk. Jeg pleier å bruke uer til en av mine fiskeretter. Dette har jeg sluttet med nå.

Uansett så synes jeg det er vanskelig å finne ut om fisken er på rødliste eller ikke. Man må virkelig gjennomføre et lite detektivarbeid. Jeg prøvde å spørre i fiskedisken på den lokale butikken (da ble jeg nok populær...Å nei der er den kravstore dama som spør og graver igjen!) om hvor kveita deres kom fra? De så på meg med forundring?

- Æh, havet?
- Ja da, såpass skjønte jeg og.
- Det er helt sikkert oppdrettskveite, det meste er oppdrett nå, kom det opplysende fra fiksediskmannen.
- Å, ja, og det er du sikker på?
- Æh, ja da- ganske.

Jeg trodde butikkene skulle vite hvor de fikk varene fra jeg?

Verre er det om du sjekker frossenfisken. Da må du finne det latinske navnet som står på pakken, deretter slå den opp i artsdatabasen, da finner du ut om den er rødlistet.

Er dette mer en du gidder som forbruker sier du? Mye jobb for lite fisk? Du sier ikke det.

Fisk er ikke det eneste området man bør være på vakt. Er det parabener og flatater i produktene vi kjøper? Si det.

Jeg befant meg i den villfarelsen at det å kjøpe solkrem til barn var rimelig trygt. At det bare var å kjøpe med fysisk filter og høy solfaktor. Så enkelt er det visst ikke. Det er visst solkremer for både voksne og barn som inneholder miljøgiften D5. Dette er en gift som mistenkes for å kunne påvirke immunforsvaret hos mennesker og dyr. Denne giften befinner seg altså i flere solkremer. Det samme gjør hormonforstyrrende parabener og det giftige stoffet BHT. Blant annet er Clindiderm, Nivea og Clarins på denne verstinglisten.

Heldigvis hadde jeg kjøpt rett type solkrem, men det kan jo bare være pur flaks. Burde det ikke være retningslinjer mot slikt, eller må vi virkelig gå med prioritetslisten for giftige kjemikalier på innerlomma når vi skal i butikken?

Jeg vet at ansvaret ligger mye på forbrukeren, men man må være opplyst for å være ansvarlig, og det er ikke så lett å bli opplyst om alt mulig i dagens uoversiktlige informasjonssamfunn.

Jeg begynner å tro at den økologiske økonomen Herman Daly er mer og mer inne på noe. Han mener at et framtidsscenario kan være et samfunn med "stasjonær" økonomi der forskerne råder. I dette samfunnet beregner forskerne nivåene av vårt forbruk og utslipp slik at jorda forvaltes på en bærekraftig måte. Artikkelen "Livet i et land uten vekst." står i Aftenposten Innsikt juli-august 2009, og er hentet fra New Scientist 15.10.08.

I denne samfunnsmodellen ville vi alle måtte endre måten å leve på drastisk. Vi kunne ikke eie som vi gjør nå, eller forbruke som vi gjør nå. I denne modellen ville det ikke bli produsert engangsartikler slik som nå. Leie i stedet for eie ville bli vanligere, og reparasjon og vedlikehold ville bli viktigere. Slik ville det bli mindre behov for arbeidskraft, og folk ville fått mer fritid.

Støtteordninger ville sørge for at de som tjente minst likevel ville ha råd til å kjøpe ordentlig mat. Mat og forbruksvarer ville bli veldig mye dyrere, fordi inntektsskatten ville forsvinne og varene ville beskattes etter hvor mye de krever av energi og ressurser. Det ville bli satt tak på hvor mye et enkeltmenneske kunne tjene på sitt arbeid. Slik, blant annet, ville ressursene deles mer rettferdig, over hele jorda.

Dette høres utopisk ut, men er det så mye verre en slik vi har det nå? Vi vet alle at lykken ikke måles i hvor mange elektroniske duppeditter vi har og har gjort oss avhengige av. Er lykken det å ha kulere bil en naboen? Ikke for meg i alle fall.

Jeg vet bare at det å føle seg trygg på at man gjør de riktige valgene for familien sin og seg selv er viktig. At man ikke utsetter seg for unødvendige risikoer. Slik kunne det vært deilig å slippe en del ansvar, og bare stole på at det man faktisk spiser, kler på seg og vasker seg med, faktisk er helt trygt.

Men det er kanskje også vel så utopisk?

Illustrasjon: i2iart.com

3 kommentarer:

  1. Hør, hør :) Når jeg sier til folk at min utdannelse er miljøstudier ser jeg frykten for pekefingeren i øynene deres. Det er så feil at hver enkelt skal tvinges til å sjekke at alt de forbruker er produsert på en trygg måte, både for mennesker og natur, noe som er langt fra selvsagt, snarer tvert imot.. At for eksempel "føre var"-prinsippet ikke har en sterkere posisjon i bruk av kjemikalier, bærekraftighet i fangst og den bruk og kast mentalitet vi har er helt absurd. Jeg skjønner ikke hva vi holder på med, det er ikke logisk på noen måte!

    Derfor er det så utrolig bra når flere og flere nå stiller spørsmålstegn rundt de tingene du nevner, og at forskere begynner å se på nye måter å organisere ting på (jeg jobber mye med institusjonell og økologisk økonomi, superspennende). Nå gjenstår det bare at det blir mer press mot næringsliv og politikere, som dessverre virker være redde for såpass radikal endring. Det er jo trist at vi er så globaliserte at land som går foran mot vekst risikerer å straffes for det, på kort sikt, men det er nødvendig, og også utrolig mye å vinne på å gjøre dette!

    SvarSlett
  2. Interessant og tankevekkende bloggpost.



    Mange har nok opplevd det du beskriver, i en aller annen form.



    Det er ikke lett å være en bevisst forbruker, og det er ikke alltid like lett å gjøre de riktige valgene.

    Det handler ofte om informasjon, eller kanskje aller mest om vilje til å gi informasjon.



    Hvis butikkjeder, produsenter og merkevareeiere var villige til og flink til å gi informasjon om hva produktene inneholder, hvor de komme fra, hvem som har foredlet eller produsert de osv, så ville vi vært et godt stykke på vei.



    Da ville også de butikkansatte kunne tilegne seg informasjonen, og forbrukerne kunne få den informasjonen de ønsker, og også trenger for å kunne gjøre de riktige valget.



    Jeg tror åpenheten og informasjonen blir bedre etter hvert, men det er dessverre ennå et langt stykke igjen. Et eksempel på hvor kort vi egentlig er kommet i forhold til informasjon og åpenhet, er hemmeligholdet vestlige selskaper har knyttet til hvor de foretar sin produksjon i lavkostland.

    Jeg har laget en bloggpost om nettopp dette:

    http://blogg.stormberg.no/post/Hemmelighold-av-fabrikker-i-lavkostland



    Blir åpenheten større, vil det bli bedre tilgang på den informasjonen som forbrukere trenger for å gjøre de riktige valgene:-)





    Hilsen

    SteinarJ

    SvarSlett
  3. La oss da håpe at det er flere bedrifter som jobber for større åpenhet.

    SvarSlett