onsdag 23. september 2009

Å kjenne på frykten.



















Hva er det du er mest redd for? Edderkopper? Trange rom? Høyder? Store folkemengder?

Jeg er redd for høyder, veldig også. Så redd at det er ubehagelig å stå selv på små høyder hvis det ikke er rekkverk. Likevel, denne fobien eller redselen om du vil, er ingen ting i mot redselen for at det skal skje noe med noen av mine nærmeste. Aller reddest er jeg for barna mine, og sånn skal det jo være.

Her om dagen ble jeg skikkelig redd!

Jeg hadde akkurat lagt meg da jeg hørte rare lyder fra rommet ved siden av. Det er minsten som sover der. "Drømmer han", tenkte jeg? Det var små klynkelyder. Plutselig begynte han å hive etter pusten. Jeg påkalte mannen min. "Det kommer merkelige lyder fra rommet til minsten", ropte jeg. Vi løp inn. Der lå han på magen mens hele kroppen bølget fram og tilbake i kramper. Øynene var spill åpne, han hev etter pusten, det surklet. "Løft han opp og ta han med ut på verandaen" ropte jeg. Mannen min gjorde som jeg sa. Krampene fortsatte, men pusten ble roligere i frisk luft. "Kunne det være feberkramper?" Vi kjente på ham. Han var varm, men ikke gloheit. "Jeg ringer legevakta", sa jeg. "Ring 113", sa mannen min. Han prøvde å få kontakt med minsten, men han var helt slapp og skalv over hele kroppen nå, krampene var gitt seg. Munnen var hardt lukket og øynene igjen. Vi fikk ikke kontakt. Jeg prøvde legevakta først, ikke noe svar. "Ring 113", fortsatte mannen min. Jeg ringte 113.

10 minutter senere var ambulansen framme. Ambulansepersonellet kledde av minsten vår, satte febernedsettende og festet ham til ambulansesengen. Vi måtte til sjekk på legevakten. De beroliget oss med at det lignet svært på feberkramper og at dette ikke var farlig, men at alle små som ikke har hatt dette tidligere måtte sjekkes av lege. Minsten var nå våken men fullstendig apatisk, han så på oss men enset oss ikke. Det var skikkelig skremmende.

Jeg ble med ned til legevakta i ambulansen. Der kviknet han mer til. Framme på legevakta ble han mer og mer seg selv igjen. Det ble konkludert med at det var feberkramper. Legen var mild, informativ og flink til å berolige.

"Vi tar alltid inn så små barn som ikke har hatt feberkramper før" sa han. " Det er ikke så mye vi kan få gjort fra eller til, men vi kan få beroliget foreldrene. De fleste foreldrene som kommer inn her har vært redd for at barnet skulle dø i anfallet. Heldigvis så er det ikke farlig. Det ser mye verre ut enn det der, og de tar ikke skade av det."

Han hadde rett. Det var godt å bli beroliget. Nå er vi blitt utstyrt med paracet og stesolid. (Det siste skal bare gis om han har kramper over 5 minutter.)Vi kjente på frykten, og det var forferdelig. Jeg håper det aldri skjer igjen!

Illustrasjon Cherryl Warick

6 kommentarer:

  1. Jeg bærer den frykten inni meg hele tiden, også. Selv om det ikke er bevisst hele tiden, ligger den bak der og lurer. Telefonen er alltid innen rekkevidde ... tenk om de skulle ringe fra barnehagen og så tar jeg ikke telefonen.

    For en fæl opplevelse dere hadde ... man skjønner hvor skjørt det er.

    SvarSlett
  2. Det var fryktelig skummelt mens det sto på, men heldigvis så reagerer helsevesenet riktig og fort. Man er rimelig trygg i Norge, tross alt :-)

    SvarSlett
  3. Så bra at dere ble tatt på alvor, det er viktig å få hjelp når man ikke skjønner hva som skjer, og dere klarte å holde hodet kaldt og gjøre de riktige tingene. Håper helga gir påfyll. Vi sees vel ikke før neste mandag. God høstferie!

    SvarSlett
  4. God høstferie til deg også, Unni!

    SvarSlett
  5. Hjelpe meg, noe så skremmende! Jammen bra det faktisk var feberkramper det var, og ikke noe farligere, men en sånn opplevelse unner jeg ingen, altså. Godt gjort å beholde roen!

    SvarSlett
  6. Rolig og rolig fru Blom. Det var vel mest utenpå. Uansett, jeg klarer forbausende nok å tenke ganske klart når uforutsette ting skjer. Her om dagen fikk minsten noe i halsen, og da kommanderte jeg husbonden til å henge ham opp ned sporenstreks mens jeg banket mellom skulderbladene. Det fungerte fint, men var heldigvis ikke så dramatisk.

    Nå håper jeg alt holder seg normalt en stund. Var en forferdelig opplevelse dette her!

    SvarSlett