fredag 4. desember 2009

Luke 4

Jeg er syk i dag. Legen har bedt meg holde meg hjemme og la antibiotikaen få anledning til å ta et skikkelig grep om bassiluskene som herjer i lungene mine. Det er helt greit. Jeg har egentlig mest lyst til å klatre opp på mammas fang, sette meg godt til rette mens hun stryker meg over håret og leser for meg. Men det er lenge siden jeg var så liten at jeg fikk plass der.

Heldigvis er jeg så heldig at jeg har to skjønne gutter som får plass på fanget mitt og som jeg kan lese for både titt og ofte. Dagens kalendergave er et utdrag av en historie som eldstegutten min har inspirert meg til å skrive. Den skal guttene få i innbundet utgave til jul. Jeg gleder meg til å gi dem den. Her har dere en smakebit:

Den vesle gutten som ønsket seg snø til jul

(Tekst og illustrasjoner av yours truly)


















Det var den siste søndagen i november. Aslak satt med nesa trykt mot vinduet sitt og skuet ut over drabantbyen der han bodde. Han prøvde fortvilet å oppdage bare et eneste snøfnugg på den kveldsmørke vinterhimmelen. Men det var ikke mulig å finne fram til ei eneste lubben snøkjerring. Himmelen forble svart, og det eneste snølignende glimtet Aslak kunne se var gatelysene som funklet i rimet på de bare syrinbuskene. Det kom ikke til å snø i kveld heller! Aslak hoppet ned fra bordet han hadde dratt bort til vinduet og gikk inn i stuen til foreldrene.























Moren satt i sofaen og strikket på en sparkebukse til lillebroren. Nå hadde ikke Aslak noen lillebror ennå, han lå godt inne i mammas mage og skulle visst ikke komme ut før etter jul heller. Det var lenge til. Aslak gledet seg til å få en lillebror, men det han ønsket seg aller mest akkurat nå var verken en bror eller store presanger, det var snø! Aslak gikk inn på kjøkkenet der pappa holdt på å hamre på noe. Det var Aslaks julekalender han var i ferd med å henge opp. Pappa var i riktig godt humør. Han plystret på ”Du og jeg og dompapen” mens han slo den siste spikeren inn i veggen.

- Du er vel spent på innholdet i denne?
Pappa smilte bredt og dultet Aslak i siden. Aslak trakk på skuldrene.
– Jo da.
Han nikket bekreftende. Tydeligvis var det ikke overbevisende nok, for pappa lot det ikke bli med dette.
– Hva er det Aslak? Gleder du deg ikke til jul, og til å få pakker da? Jeg trodde det var det beste du visste jeg?
- Jeg gleder meg til jul!
Aslak prøvde virkelig å overbevise faren.
– Det er bare det at det kan være det samme med hele jula, kalenderen og pakkene, så lenge det ikke kommer snø!
- Ta det med ro Aslak, snøen kommer! Tror du virkelig julenissen lar det blir jul uten at han har med seg snø til oss? Dessuten skal vi jo feire hos bestemor og bestefar i år, og der er det alltid snø i jula.
Faren la hammeren i verktøykassa, klappet Aslak på hodet og gikk inn i stua til moren og satte seg til foran tv-en for å få med seg nyhetene.

Aslak lyste opp. Det var sant. Bestemor og bestefar bodde langt inne i landet der det alltid snødde om vinteren. Om det ikke kom snø over blokka der mamma og pappa og Aslak bodde, skulle det i alle fall gå an å boltre seg i snøen i hagen til bestemor og bestefar! Aslak fikk en idé. Han ville ringe bestemor med en gang. Hun kunne sikkert fortelle ham at der var det dypt med snø allerede. Aslak løp inn på stua og fikk mamma til å ringe opp bestemoren på mobilen. Snart skulle han få sitt største ønske oppfylt! Aslak ventet spent mens ringetonen kimet i ørene hans.

























- Det er Hilda!
- Hei bestemor, det er Aslak!
- Men er det koseklonken min. Så koselig da, åssen er det i storby’n Aslak?
- Det er vel bra…
Han dro på det.
- Men det er så mørkt og trist bestemor! Jeg venter bare på at snøen skal komme, jeg. Er det kommet snø hos dere bestemor? Si ja da!
Aslak var sprekkferdig av utålmodighet og nysgjerrighet.
- Nei. Her er det bekmørkt ute. Itte et fnugg å sjå. Men kaldt og surt er det.
Det ble stille i telefonen.
- Aslak, er du der Aslak?
- Ja.
- Ønsker du deg så fælt snø du da?
- Ja!
Aslak snufset litt.
- Men snøen kjem den. Bære vent til etter kakelinna er over og til juleklokken’ slår jula inn julaften, da er det snø nok her til flere enn en snømann, det lover je deg!
- Er du sikker på det bestemor?
- Like sikker som at je får gikt i beinet hår gong vinden snur, bekreftet bestemoren.
- Du bestemor?
- Ja.
- Hva er Kakelinna for noe?
- Det er den tiden før jul når alle baker så mye at det blir så varmt at det kjem regn i stella for snø. Men det bør du itte bry deg om gutten min, for så fort den er over og ælle kaken’ er i boksen’ sine så blir det kaldt att, og da fell snøkjerringene store som frimerker!
- Er det helt sant bestemor?
- Så sant som je er bæssmor di! Drøm søtt nå og tenk gode tanker, for så kjem jula, kosen og snøen óg.
- God natt da, bestemor. Jeg skal drømme at jeg aker på kjelken min jeg.
- Gjør det du, Aslak. Drøm søtt koseklonken min og god natt!

Da Aslak la seg den kvelden og pappa hadde bredt over ham dyna ville han at faren skulle synge en skikkelig vintersang for ham. Pappa stemte i med
- Det snør det snør – tiddelibom!
Aslak lokket øynene og tenkte at han allerede var i akebakken. Før pappa var ferdig med de siste strofene var han allerede i en snødekt vinterverden.

Desember kom, Aslak åpnet julekalenderen sin hver dag, men det var ikke snø i pakkene fra farmor. Det var vanskelig å stå opp om morgenen. Det var ikke antydning til lys ute, og Aslak var stuptrøtt der han holdt faren i hånda på vei til barnehagen. Så hadde det ikke kommet snø denne natta heller. Han var lei av å vente! Han ville ha snø nå! Han ville kikke ut på de snødekte takene om morgenen og skli etter faren der han dro ham på kjelken gjennom snøen. Men var det noen som hørte på det Aslak ville? Nei. Det var og ble mørkt, surt og kaldt. Julen nærmet seg uten tegn til snø. Aslak ønsket virkelig å stole på bestemoren sin, men han tenkte at det kunne vel ikke skade å ta saken i sine egne hender heller. Kanskje var det en måte han kunne få hjulpet snøen ned fra himmelen på?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar