mandag 1. mars 2010

Butikkbloggerne


Dette er et intervju som egentlig aldri skulle ha funnet sted. 4 * bærepose og bop to the beat holdt nemlig på å bli en parentes i bloggosfæren. Ingrid, Johanne og Line som er jentene bak  @vilduhapose, hadde skrevet av og på i godt og vel et år, men så flyttet Ingrid, Johanne begynte å studere, og Line fikk det travelt. Responsen var heller ikke særlig stor. Men så tok twittertelegrafen tak i problemet, anbefalingene fløy med lette vinger fra telegrafpost til telegrafpost, og plutselig var responsen overveldene og besøkene mange. Jentene fikk en ny giv. Twitter er fin slik.
Så satt jeg der, med min analoge diktafon som jeg helt glemte å sette i opptak-modus, en helt ny bloggpulsjournalist med to pur unge chai-lattedrikkende bloggestjerner, klar til å finne ut mer om prosjektet deres.
- Hva er egentlig bakgrunnen for bloggsamarbeidet?
Ingrid tar en slurk av "latten", løfter blikket og smiler. - Det begynte med at jeg tok en butikkjobb ved siden av skolen. Jeg fant fort ut at det er mye sprøtt som skjer i en butikk: Folk sier mye rart og dumt. Så jeg begynte å skrive ned historier på baksiden av kassalapper i håp om å få bruk for disse historiene senere. Jeg har en blogg selv, mer sånn dagbokblogg, men ville ikke publisere dette her, så jeg fikk med meg venninna mi, Johanne, som også jobbet i en butikk, og slik ble 4 x bærepose og bop to the beat født.

-Du bruker hele navnet, hører jeg?
- Ja! Ingrid nikker energisk på hodet. - Jeg insisterer på bruke hele navnet. Mange av leserene våre kaller den Vilduhapose-bloggen eller Bæreposebloggen, men jeg er ikke så glad i det. Jeg er stolt av å ha funnet på navnet, nemlig! Folkehøyskoleeleven Ingrid er mer enn alminnelig språkinteressert. Hun vil bli kreativ skribent, og trivdes særdeles god i norskfaget på skolen. Tittelen på bloggen har så fint bokstavrim, at hun går og smaker på det stadig vekk. - Er det ikke flott, da. Tenk deg bipingen i kassa som rytmen og så legger vi navnet oppå. Stilig?
Line har sittet og nikket til nå, men hun fortsetter. - Jeg var jo ikke med fra starten, men kjente til Ingrid og Johanne fra videregående skole. Da jeg fant bloggen deres tenkte jeg bare at det var så tatt på kornet. Jeg jobbet i butikk selv, og kjente meg veldig igjen. Derfor kontaktet  jeg dem og ga dem ros. Senere ble jeg spurt om å bli med, og dermed var vi tre. En periode var det kanskje jeg som drev bloggen mest. Jeg jobber i en nærbutikk og studerer på journalisthøyskolen samtidig. Jeg synes det var moro å skrive historiene.
Nå er det Ingrid og Line som skriver, mens Johanne studerer litteratur i England. Hun bidrar med noen gamle opplevelser av og til.
Resten vet vi. Nå har bloggen gjennomsnittlig 450 lesere daglig, ikke Voe akkurat, men helt akseptabelt! Det synes jentene også. Det viktigste er at de har det gøy!
Line rydder i en tilfeldig Kiwi-butikk.








Humor og oppdragelse
Jeg tar tak i dette ordet, - Gøy! Hvorfor skal det på død og liv være gøy?
Line fortsetter, mens Ingrid bifaller det hun sier. - Vi synes det er så få underholdende blogger der ute. Det er mange unge som skriver om mote og klær og sånt. Det vil ikke vi; vi vil underholde.
Dere vil altså fylle et segment i bloggosfæren som er forholdsvis fraværende, eller? - Nettopp! Ingrid nikker. - Det er få humorblogger der ute! Ingrid liker også, på tross av sin unge alder, å drive litt voksenopplæring. Hun skriver gjerne om hvordan være en god kunde.
Diskusjonen om hvilken vei strekkoden skal legges har vi jo hatt allerede, men jeg tar det igjen. Jeg vet ikke om du har tenkt på det, det er så vidt jeg har tenkt på det, men hvor mye jeg faktisk bruker armene på jobb? I Norge er det ikke kultur for å sette strekkoden fra kassereren, noe som betyr at jeg må snu alle varene. Halvannen litere med brus veier mye, hele kalkuner veier mer. Og alt må jeg snu og vende på i åtte timer i strekk. Er det rart jeg får senebetennelse? (Kunde jeg vil bli venn med nr #1)
Ingrid blir også veldig glad i kundene sine og skriver mye pent om dem:
Jeg la ikke merke til det før midt i kjøpet, men han stod og snudde på alle varene og satte dem forsiktig på båndet. Og så glad jeg ble, jeg ble helt varm om hjertet og det bruste litt i hodet. Men feig som jeg var turte jeg ikke si tusen takk, jeg følte meg mer teit som satte så stor pris på det. Jeg noterte meg dog navnet hans, jeg tenkte å sende ham et brev hvor jeg skrev hvor stor pris jeg satte på sånne mennesker som ham, men jeg turte ikke det heller. Det kunne jo kanskje misforståes som at jeg er en crazy stalker. (ib)
Men stort sett trenger kundene å oppdras. Av Ingrid, Johanne og Line. De gjør det ikke på jobb, for der har kunden ALLTID rett, som vi alle vet. Men på bloggen har de sjelden eller aldri det. Kanskje bortsett fra den gangen Ingrid slo inn en ørret til 16000 kroner, eller påpekte overfor en kunde at chipen skulle ned i maskinen da kunden spurte hvilken vei chipen skulle (mente åpenbart mot/fra kassen).

Anonymitet og personvern
- Det er ofte kraftig kost dere serverer. Hva sier sjefene deres til dette? Og hva med kundene?
Ingrid ser tenksom ut, men svarer ikke nølende. - Jeg gikk faktisk til sjefene min da det begynte å ta av. Jeg ville ikke at de skulle oppdage at jeg skrev ad omveier. Line nikker. Også hennes sjefer kjenner til bloggen. Så lenge de ikke henger ut kunder eller nevner butikkens navn er det greit. Personvern er viktig. Å beholde jobben likeså! Line blir alvorlig.
- Vi er veldig nøye på å skrive slik at kunder ikke blir gjenkjent eller hengt ut. Kundene skal heller ikke gjenkjenne oss. Det er viktig at ikke kundene er usikre på om de vil bli gjenstand for harselas hver gang de går inn i butikken. Personvern er viktig. Kundene er anonyme, og vi legger ikke ut bilder av oss selv heller. Det er de morsomme historiene vi vil ha fram, de skumle, kriminelle (ikke det at det er mange av dem), eller ekle blir ikke skrevet.  Begge har opplevd å bli skjelt ut og kalt stygge ting. Slike historier kommer ikke med i bloggen.
Jeg: Unnskyld?
Fru Kreditt (oppgitt): Vent litt. JA, hva er det du vil?
Jeg (superblid): Jeg bare lurer på om du kan flytte bæreposene ned på gulvet? Jeg får ikke plass til andre kunders varer når de posene står oppe i kassa.
Fru
Kreditt: Nei, vet du hva! Det er din feil at jeg blir nødt til å stå her og vente! Varene blir stående til mannen min kommer tilbake.
Hadde jeg hatt et balltre her nå...
Jeg: Åh... jaha. Greit.
(Opplevd av Line- Kreditt-dritt)
- Hva slags tilbakemeldinger får dere på innleggene deres?
- Hyggelige og søte, støttende og morsomme for det meste, Ingrid tenker seg om. - Det stemmer, det er få negative tilbakemeldinger.
- Så dere kommer til å holde liv i bloggen da?
- Line nikker. Så lenge vi jobber i butikk. Men det blir jo ikke for alltid. Vi har jo ambisjoner om å komme oss videre. Ikke til forkleinelse for de som jobber i butikk, altså.







Intervjuet går mot slutten. Snart skal vi ut og ta bilder i en tilfeldig butikk. Snart skal Line rydde butikkhyllene i butikken hun ikke jobber i (en slags nevrotisk tilstand hun har). Snart skal Ingrid uffe seg over alle varene som er feilplassert. Snart skal begge prise seg lykkelig over at de iallfall ikke jobber i denne butikken. Men det er snart. De må få lov til å komme med en oppfordring først.
- Vær så snill å legge varene med sebrastripene mot kassa! Da blir vi skikkelige glade! - Jo, også må alle lese vårt store idol, Anna Sam, som skriver En kassadames bekjennelser. Hun er fransk og er vår store inpirasjon! Hun er bare fantastisk.
-----
Bli tilhenger av 4 * bærepose og bop to the beat Facebook eller følg jentene på Twitter. Innlegget er også publisert på Bloggpuls!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar