søndag 14. mars 2010

Lykkelig?

Etter Simonsen og Yssens utspill i boka "Bråk!" om kvinner og lykke er det mange som har tatt til orde for hva som skal til for å bli lykkelig, som kvinne. Jeg synes det er synd at sleivkjeften til "Bråk-duoen" ødelegger for budskapet denne boka faktisk prøver å formidle. Kvinner er ikke likestilte med menn riktig ennå. Selv ikke i likestillingslandet Norge. Det er ikke lett å forene moderskapet med karriere. Og det er ikke lett å bli lykkelig om man prøver nettopp dette. Her er jeg enig.

Men det å gå ut "mot det hellige moderskapet" mener jeg er å begynne i feil ende. De fleste kvinner vil bli mødre. De fleste menn vil faktisk også bli fedre. Det er nå faktisk slik vi er skapt da. Eia kommer sikkert med et program om dette også, der biologene slår sosiologene i hjel med genetiske bevis.

Når det er slik at mange av disse mødrene ikke er like lykkelige som sine medsøstre som ikke har barn, så mener jeg det er feil å dra slutningen at de ikke burde fått barn. Ville de blitt mer lykkelige om de hadde valgt vekk barn, når dette egentlig er deres høyeste ønske i utgangspunktet?

Jeg gjør som Simonsen og Yssen, bruker anekdotebevis. Det vil si, jeg bruker meg selv som anekdotebevis. Jeg var lenge student/arbeidstager, singel, kjæresteløs, og barnløs. Jeg var ikke lykkelig. Jeg klarte å skaffe meg kjæreste og studerte ytterligere for å få meg en karriere. Jeg var meget lykkelig. Så bestemte kjæresten min og jeg oss for å gifte oss og få barn. Veldig tradisjonelt og greier. I mellomtiden hadde jeg fått meg en jobb(karriere). Vi ble gravide. Vi var meget lykkelige. Så fikk vi barn. Jeg har aldri følt meg så lykkelig i hele mitt liv. Aldri har jeg følt meg så redd og usikker heller. Etter permisjonen begynte jeg å føle meg sliten og hadde alltid dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Var jeg lykkelig? Joda, sammen med mann og sønn var jeg det, men ikke alltid.

Nå har vi to barn og følelsen av å ikke strekke til er enda sterkere. Jeg jobber fullt, følger opp familien, har hobbyer og venner. Stort sett er jeg lykkelig, men noen ganger ikke. Men har det med barna å gjøre? Eller har det noe med livssituasjonen min å gjøre?

Det er slitsomt å jobbe og ha små barn. Slik er det for meg, slik er det for vennene mine, kvinner og menn. Det er lett å få dårlig samvittighet. Det er lett å bli sliten, trist og lei. Men ville jeg ha valgt annerledes? NEI. Om noe så er det jo barna mine, og mannen min,  som gir meg mest intens følelse av lykke. Uten dem ville jeg ha vært fattigere og mindre lykkelig. Jeg ønsket meg jo dem så sterkt i utgangspunket.

Dette er nok et anekdotebevis som ikke beviser noen ting som helst. I Norge har vi etterhvert fått en fantastisk permisjonsordning som gjør at man kan få barn, og føle seg trygg på at man kan følge dem opp, beholde karrieren sin og bli kjent med familielivet før man kaster seg ut i det stressende småbarnsforelderlivet. Det er en deilig pustepause. Jeg har ingen løsning på hvordan lykkefaktoren kan løses for småbarnsmødre. Noen tips kan være:
  • Innse først som sist at du ikke kan få til alt! Inntil samfunnet ordner opp slik at arbeidsgivere ser på mor og far som helt likestilet omsorgspersoner får man tenke som Geena Davids i "The long kiss goodnight" - "Life is hard - get used to it!"
  • Sørge for at samfunnet ordner opp ved å stemme på partier som jobber for at omsorgsyrker og tekniske yrker (eks) skal bli likestilte, også med hensyn på lønn! (Likelønnsperspektivet).
  • Når samfunnet har endret enkelte lover så kan kanskje;
    • sykepleiere i deltidsvikariater (eks) puste lettet ut fordi de nå føler tryggheten ved å kunne få en fast prosentstilling i stedet for gå fra vikariat til vikariat i ulike deltidsprosenter (må slevsagt gjelde for begge kjønn)
    • En hver småbarnsforelder som ønsker det kunne arbeide noe redusert i den hardeste småbarnsperioden uten at dette går ut over opptjening til pensjon (må gjelde både kvinner og menn).
    • småbarnsforeldre slippe å måtte forsvare at man må prioritere familie i forhold til overtid, bortreiseseminarer o.l.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar