tirsdag 23. mars 2010

Valgerd - Kjerringa mot strømmen!


Illustrasjon: Rachel Olsen

Følger du @Valgerd? Twitreren som følges av en hærskare, og som selv har passert 14000 tvitringer? Har du kanskje snust på bloggene hennes “Valgerds verden” og “Islam i Norge?” Har du lyst å bli bedre kjent med henne? Les her!
Valgerd er det man i retorikken kaller et oksymoron – kontraster som møtes og sjokkeres ved sin umiddelbare nærhet:
  • Hun er personlig og deler mye både på Twitter og i blogg, samtidig blogger og tvitrer hun anonymt.
  • Hun er en oppmuntrende nettpersonlighet, kaller seg Valgerd Lykkelig, og går ikke av veien for å gjøre andres dag til en god dag. Samtidig forteller hun om livet med ME (kronisk utmattelsessyndrom), migrene, og som nyseparert mamma – ikke alltid en dans på roser.
  • Hun drives av feminisme og Islam. For henne ingen motsetning, for mange andre en umiddelbar kontrast.

Valgerd er kort og godt et svært interessant intervjuobjekt, og jeg er superglad jeg endelig har henne på tråden. Med datteren som assistent, videokameraet på, hijaben av, og smilet klart i kroken av munnviken, får jeg et ekte glimt av den anonyme nettpersonligheten som kaller seg “Valgerd”.

- Dette “nicket” ditt, Valgerd. Hvordan i all verden kom du på det?


- Jeg tok det etter Valgerd Svarstad Haugland, fordi jeg den gangen syntes hun var et troll. Å bruke navnet hennes som nick gikk ut på å være “Kjerringa mot strømmen”, – trollete nok til å være stolt av det jeg trodde på, selv om andre var i mot meg. Jeg likte den tanken, så det er derfor jeg tok det navnet.

- Du er anonym, men skriver likevel mye om livet ditt?'


- Jeg skriver om det som opptar meg. Livet mitt ble brått forandret for fem år siden. Da fikk jeg diagnosen ME og ble ufør. Jeg skriver nok en del om dette. Jeg er norsk og muslim, det er mange som ikke skjønner hvorfor. Jeg skriver om dette for å vise at muslimer er helt vanlige mennesker de også.

- Du har flere blogger?


- Ja. Jeg begynte med Valgerd-bloggen først. Men jeg syntes ikke jeg fikk det noe særlig til. Det virket ikke som om det var noen som leste det jeg skrev. Jeg fikk få tilbakemeldinger. Jeg leste de store bloggerne og prøvde å gjøre litt som dem, men det hjalp lite. Jeg synes også det var vanskelig med blandinga av ulike tema, så jeg bestemte meg for å konseptutvikle meg. Jeg sletta mange gamle innlegg.

    "Det ble viktig for meg å skrive. Jeg kunne få ut alt som presset fra innsiden. Om noen leste eller ikke, var mindre viktig. Når leserne endelig kom, og det av og til sto noe i                       kommentarfeltet, ble jeg såklart veldig glad. Nå lignet det litt mer på å ha sin egen avis i nettform. (Valgerds verden: Tittel: Blogger.)"


- Etter at jeg rendyrket bloggen min og begynte å promotere den på Twitter tok det litt av. Jeg skrev et innlegg en dag om “Uførlivets parallellverden”, tenkte ikke mer over det og tok meg en tur ut. Da jeg kom hjem var det 50 kommentarer til innlegget. Jeg fikk sjokk. Siden har jeg flere som leser og kommenterer. Men hvor mange lesere jeg har aner jeg ikke. Jeg har ikke funnet noen applikasjon som kan hjelpe meg med dette.

Jeg opplyser hjelpsomt at Google Analytics fint lar seg kombinere med Blogger. Valgerd har lyst til å prøve. Det er jo kjekt å vite litt om hvem det er som leser det man skriver. Valgerd er uansett ikke så opptatt av hva andre synes, eller å definere seg som det ene eller det andre:

    "Jeg har bestemt meg for å ikke streve etter å bli en blogger. Jeg vil bare være Valgerd. Jeg trives som twittrer, og hvis noen vil kalle meg blogger, så okei. Men jeg foretrekker faktisk         twittrer. Det pussige er at det er på twitter jeg har fått promotert bloggene mine. (Valgerds verden: Tittel: Blogger."

Jeg følger opp Twitterlenken.


- Hva er det med Twitter og deg? Du følges av 2000 mennesker og sender ut tvitringer stadig vekk?

- Jeg liker Twitter veldig godt. Folk er høflige og utdannete. Det er mange hyggelige mennesker der, og jeg får gode og konstruktive tilbakemeldinger. Det er faktisk her jeg har kunnet fronte at jeg er norsk og muslim. Tidligere har jeg brukt lukkede forumer, der blir det til tider skikkelig stygt. Til slutt ender det gjerne med at forumet legges ned. Twitter utfører en selvjustis. Mennesker som ikke oppfører seg blir enten utestengt, eller de får høre det. Eller så kan du jo velge å stenge dem ute selv. Twitter er genialt.


- Du er muslim og blogger om islam, i bloggen “Islam i Norge”. Hvordan har dette blitt tatt i mot blant muslimer i Norge?


- For å være ærlig har jeg ikke akkurat promotert denne bloggen blant muslimer. Jeg har noen muslimske venner som har lest det jeg har skrevet og synes det er bra jeg skriver, men ellers så synes jeg at det norsk-muslimske miljøet i Oslo er veldig “jantete.”

Jeg ber henne utdype:

- Jeg har ingen offisiell opplæring i islam. Jeg har gått flere konvertittkurs men har aldri studert islam. Jeg var gift med en imam i 5 år. Jeg fortalte ham aldri om bloggen min. Jeg luftet en gang en idé om at jeg ville skrive en bok om islam i Norge, han var negativ til det. Han mente at jeg ikke kunne nok og at jeg måtte studere mer. Muslimer i Norge er veldig opptatt av at uttalelser skal være godt begrunnete og korrekte.

Konvertittmiljøet er jeg heller ikke helt fortrolig med. Jeg følte jeg ble lært opp at jeg skulle gi avkall helt på min norske kultur for å bli muslim og følge en muslimsk kultur. Men det er jo helt absurd. Det finnes jo ikke én muslimsk kultur. Muslimer eksisterer jo i hele verden og er preget av området de kommer fra. Kvinnene jeg ble kjent med i konvertittmiljøet hadde også lett for å føye seg etter mannens kultur og ikke forsvare sin egen.  Jeg følte at jeg ikke passet inn, samtidig som jeg ser på Islam som den rette vei for meg.
Jeg pleier å si: “Vi må gå i profetens fotspor! Ikke i hans sko!”

- Det er ikke så mange norskættede muslimske kvinner som skriver blogger om Islam, du må vel bli kontaktet av mange – også journalister?


- Jeg har blitt kontaktet av en del, men jeg føler meg ikke klar til å være en offentlig talskvinne med navn og bilde i avisen. Jeg er redd det ville bli for tøft for meg i den situasjonen jeg er i nå. Jeg får jo mange kommentarer i den bloggen av andre også, folk som skriver stygge ting. Det sletter jeg bare. Går jeg offentlig ut med navn og bilde er jeg redd at jeg kan motta langt alvorligere henvendelser.

Tiden flyr fort når man snakker med Valgerd. Hun er glad i å fortelle, og hun har mye på hjertet. Jeg må runde av og spør henne om hva sosiale medier har hatt å si for hennes liv.

- Klart, det er jo ikke det samme som å ha venner av kjøtt og blod. På den annen side har jeg jo fått muligheten til å være sosial, selv om jeg er mye syk og hjemme. Jeg har til og med møtt noen av nettbekjentskapene mine. Dette er noe jeg er svært skeptisk til i utgangspunktet. Jeg er jo muslim, og “tweetups” på puber er ikke helt i min gate. Likevel, jeg ble spurt av Kristin Oudmayer (@Vrangest) om å delta i boka hennes. (Fordi jeg fortjener det). Dette satte jeg stor pris på. Jeg fikk skrive min historie som norsk muslim og hijabbruker. Etterpå ble jeg bedt på lanseringsfesten. Måten jeg ble møtt på der har jeg ikke opplevd maken til i mine år som hijabbruker. Folk smilte og var nysgjerrige. Jeg følte meg inkludert. Det er det ikke ofte jeg gjør.


Valgerd og Kristin Oudmayer på lanseringsfest. Foto: Valgerds Verden

-Har du noe du brenner for som du gjerne ville ha sagt helt på tampen?


Jeg synes det er viktig å huske på at det er mennesker som sitter og skriver. At man ikke lar det bli hardt og stygt. Vær menneskelig på nett! På Twitter er det lettere. Man må ta seg en pause før man trykker på send. Man må tenke seg om. Det er bra folk på Twitter, og jeg har også møtt folk i krise der. Da er det viktig å strekke ut en hånd. Vise at man bryr seg. Være der litt.  Det er ikke mye som skal til. Ved å bry seg kan man faktisk redde liv!

Jeg tror henne. Valgerd mener mye sterkt og våger å stå for det hun tror på. Men mest av alt er hun en varm og raus person.

- Og den Twitterfesten du lovet når du rundet 100 listinger, blir den noe av?
Valgerd ler. – Ja, da! Den er under planlegging. Men klart, jeg er jo ufør og er ikke best bemidla, så jeg prøver å finne et lokale der det minst må være plass til 100. Mat og underholdning fikser jeg på dugnad. Det kommer til å bli bra, uten alkohol. Det er faktisk mulig!
——
Følg Valgerd på Twitter her, eller les bloggene hennes Valgerds verden og Islam i Norge.
Du kan også lese dette innlegget på Bloggpuls.

2 kommentarer:

  1. :-)

    Jeg liker Valgerd og jeg likte dette intervjuet - fint!!

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding!

    SvarSlett